Theodor Pettersen

Theodor Petersen

-Guden av trøndersk arkeologi

THEODOR PETERSEN;

DEN GLEMTE LEGENDE

 

Da foreningen for hovedfag i arkeologi ble stiftet i 1994 ble den oppkalt etter den sagnomsuste frontfiguren Theodor Petersen, en mann man anså å være gallionsfiguren for arkeologi i Trøndelag. Planen var at dette i all framtid skulle formidles til kommende arkeologistudenter ved NTNU og selv om dette ble nok opprettholdt i noen år gikk noe skrekkelig feil på veien. Dagens arkeologistudenter sitter nå med lite eller ingen kunnskap om denne legenden som spankulerte blant oss dødelige her på jorden – mannen som med sine egne hender formet den trønderske arkeologien i sitt bilde på den sjette skapelsesdagen, og katalogiserte funn på den sjuende.

 

Rart er det ikke

Hverken nye eller gamle arkeologistudenter sitter inne med nok kunnskap om Theodor til å kunne formidle hvem han var, og hvorfor han er vår skytshelgen. Opptatt med sine egne problemer så foreningen det som studentenes egen oppgave å undersøke Theodors liv og levnet, ofte uten å gi dem noen retning å lete i. Møtt med denne ufortjente motstanden ble de spørrende studentene forvist til de evige lesemarker på Gunnerusbiblioteket; der kaffen flyter i elver og landet bugner av faglitteratur. Lite engasjert til å finne andre ting på biblioteket enn pensum og gratis pulverkaffe, var det ikke så rart at ingen tok opp jakten.

Dette munnet ut i at vår evige beskytter til slutt ble helt glemt, Theodor mistet sin mening og navnet ble for de fleste like meningsfylt som en nihilistisk trosbesvergelse. Mange studenter forsvant så langt vekk fra lyset at de ønsket å rive ned det tradisjonsrike navnet. De stod fast på sin sak, der de uinformert klagde på

foreningens ubrukelige navn med ville utsagn som strakte seg fra anklager om

Petersen som nazist, til at ingen i verden visste hvem han var. Verst av alt var det når

de sa: «han var ikke en gang arkeolog». Nå, i et forsøk på å gjenreise æren til denne

Tøndelagsarkeologiens bauta har jeg tatt et dykk inn i arkivet og funnet den eneste kilden

til Theodors liv og virke: Nekrologen fra Sverre Marstrand.

 

Petersensoga

Theodor ble født en kald vinterdag den 6. februar i Trondheim i 1875. På den dagen skalv alle gravhauger og boplasser fra Leka i nord til Engan i sør – ikke på grunn av kulden, men fordi de følte hva som ventet dem. Her i Trondheim by ble han født inn i den gamle embetsmannsstanden og hans nærmeste mener at dette formet ham til den han var og at familietradisjonene styrte han inn mot arkeologifaget, eller i det minste mot embetsmannsfagene.

Mens andre gikk på bondeskolen tok Theodor opp den gamle skikk, og studerte både latin, gresk, norrønt og filosofi ved Katedralskolen i Trondheim. Hans første møter med norsk arkeologi stammer fra denne skolen, hvor han fikk undervisning av de profilerte trøndelagsarkeologene Karl og Oluf Rygh, i tillegg til Jonas Riechter, P. Holmsen og Sophus Bugge. Ifølge hans studiekamerat Professor Magnus Olsen, hadde Theodor allerede som 21-åring satt som mål å bli som Oluf Rygh og være den neste store arkeologen som skulle lede norsk arkeologi inn i en strålende fremtid.

 

Når noen sier at Theodor ikke var en arkeolog, så er dette en sannhet med modifikasjoner. Vår høystærede Theodor studerte aldri arkeologi i sin rene form slik som kollegene hans Sverre Marstrand eller Anton Brøgger, men på den andre siden manglet han aldri kunnskapen og interessen for faget. Opp gjennom tidene har det vært i arkeologiens natur at den aldri er rettet mot ett enkelt fagområde, og våre mest kjente arkeologer har som oftest hatt en tverrfaglig utdannelse. Etter endt embetsmannseksamen var det opp til kongen å tildele et ansvarsområde og da Theodor fullførte embetsmannseksamen i 1899 ble han som følge av at hans far var rektor for skolen og at det derfor var naturlig at han fulgte i hans spor tildelt en stilling som lærer ved Katedralskolen. Her ble han overlærer i 1913, men han var ikke en vanlig overlærer for etter avlagt eksamen fortsatte han også som stipendiat hos Sophus Müller i København og senere hos Johanna Mestorf i Kiel. I løpet av denne tiden var han blant annet med på utgravingen av det berømte Maglemose-funnet i Danmark og han besøkte store deler av Namdalen på utgravinger i løpet av sommersesongen 1900 som endte med hans første avhandling "Arkeologiske notiser fra sommeren 1900".

 

Professor i hverdagen, eventyrlig arkeolog på fritiden; høres det kjent ut?

 

Allerde i 1915 fikk Theodor det slik han ville og ble ansatt som bestyrer av Oldsaksamlingen ved Vitenskapsmuseet. Dette ble Petersens liv og virke fram 1948, da han ble avløst av en ny gigant; Sverre Marstrander. Som museumsbestyrer var han en aktiv mann, han reiste rundt i Trøndelag og fikk skrevet en rekke rapporter og avhandlinger som så godt som alle trøndelagsarkeologer har vært innom en eller annen gang. Temaet i disse publikasjonenen er like allsidige som mannen selv og spenner fra hans største verker om "Meldalsfunnene" og "Bygdeborger i det nordefjeldske Norge" til andre ikoniske tekster som hans arbeid med "Nye funn fra Nordenfjeldske Norges helleristningsområde" fra 1925 og relaterte verker hvor han tar for seg typologien til ristningene. Mest kjent blant disse er kanskje ristningene i Solsemhulen. Sist, men ikke minst har vi det kanskje mest kjente verket, som han skrev før han begynte sin seiersgang som museumsbestyrer: "Nogle bemerkninger om de såkalde hellige hvide stene" fra 1905 – hvor han påpeker den symbolske betydningen til de fallosformede hvite steinene som strekker seg fra Rogaland og opp til Nordland.

 

Mannen, myten, legenden

Grunnen til at alle kan navnet "Rygh" eller merker at det ringer en bjelle når man hører "Nicolaysen" er nok fordi disse seilte opp på bølgen av en tidsånd som forgudet de som kunne bidra til et glitrende nasjonalt fortidsbilde slik arkeologene ofte gjorde i kulturarkeologien. Theodor og hans nære venner falt derimot i skyggen av andre verdenskrig – en krig som i stor grad ble drevet av tysk propaganda som hvilte sterkt på arkeologiske argumenter av tvilsom karakter. At Norges forhistorie, ifølge nazistene, var et raseparadis hjalp heller ikke på fagets rykte. Det var en sorgfull dag i Trøndelag den 11. april 1952, dagen da Theodor vandret inn i den evige fortiden og ble lagt til hvile i den utgravningsjakten som ingen vender tilbake fra. Midt-Norge og vitenskapsmuseet hadde mistet sin viktigste arkeolog siden brødrene Karl og Oluf Rygh, men i motsetning til disse to blir Petersen stadig mindre husket blant arkeologene. Var dette på fordi fagmiljøet skrev oppdaterte artikler om Petersens avhandlinger? Eller var det krigen som gjorde yrkestoltheten mindre?

 

Slik vi kan presentere Theodors liv og virke nå, synes vi det ikke lenger er noen grunn til å

la Petersen stå i skyggen, det er på tide å heve graveskjeen høyt til ære for denne titanen

blant menn og historiens overmann– og det er derfor foreningen i dag heter «Theodor».

 

Svært få studenter på arkeologistudiet vet hvem Theodor Petersen er. Enda færre vet hvorfor han er opphavet til foreningens navn.

Lite kjent sitat fra Petersen om oldsaker: «De hører hjemme i et museum!»

 

Linjeforeningen Theodor